torsdag 27. januar 2011

oppdagelser og opplevelser



jeg har forstått at det ikke skal mer til en en highfive for at folk skal elske meg (antagelig ikke det en gang).

vi har mango og lime i bakgården!

de norske jentene som bor i samme hus som oss har takterasse (hvor vi tilbrakte vår aften i går).

20 cedi er for mye å betale til kjøpesenteret - vi må begynne å prute.

Heidi Baker.

vi har også en geit i bakgården.

...

også skal du få et utdrag fra dagboka . 27.1.11 klokka 12:30
"Planen for dagen er å bli på stedet hvil. Og steder er bassengkanten. Jeg går gjennom flere prøvelser i dag:
1. trene rett etter jeg sto opp (les: maks ti minutter)
2. snakke med Hanna på skype. for det første begynte jeg å gråte med en gang. for det andre var skypen treig!
3. bli kjørt i john sin fine bil gjennom fattige strøk for å ende opp på det mest forutsigbare stedet for en nice bil med hvite jenter: hotel med basseng og palmer og earcondition inne og rett ved havet osv..
4. å faktisk være på stedet hvil, slappe av og ikke tenke på så mye (evig utfordring for meg her altså, jeg blir fort rastløs når jeg bare ligger sånn stille).
Så mange utfordringer og klokka er bare halv ett, shiiit! :) "

Da vi kom hjem var det på tide med litt hardt arbeid. Vi satt igang og vaske de få klesplagga vi hadde møkka til. GØY! Jeg likte å sitte på huk ved vaskebalja og skrubbe klærne mine, føle meg litt som askepott (jada, jeg veit jeg ikke kommer til å nyte det hele veien). Når vi begynte å nærme oss ferdig kom Rejoice bort til oss, ei jente med en hjerneskade som bor i nabohuset. Ho smiler masse, og ler og uansett hva jeg spørr om eller sier så sier ho: yes (ho kanke engelsk da skjønte jeg etterhvert). Rejoice hjalp oss å skylle klærne og henge de opp, ho var prov! Og lo seg i hjel da jeg skulle "kaste" vannet ut av t-skjorta mi og fikk en snor fra den i hodet.

NÅ SLOKKER DATAN! NATTA :)))

tirsdag 25. januar 2011

Er jeg virkelig i Ghana?

Kristin, Camilla og meg kom oss godt gjennom en lang reisedag i går og blei møtt på flyplassen av Petrus som skal være bossen vår det neste halve året. Jeg har stor tro på Petrus, han virket som en sympatisk og god mann!

Petrus kjørte oss til huset vårt hvor vi blei møtt av John som deler kjøkkken og stue med oss. Og huset vårt er flott, vi har vifte i taket, vann i dusjen, vannklosett, kjøleskap, steikovn osv... John delte ut en iskald halvannenliter med vann til hver av oss: "this is tradition", sa John. Og det smakte fryktelig godt med vann. 29 grader kom vi til, til tross for at klokka var rundt ti på kvelden! Vi var slitne, mette av flymat og så for oss soving som neste aktivitet, men da var det klart for middag - også en tradisjon i Afrika når det kommer nye mennesker, sa John. Søstra hans hadde laga deilig grønnsakstomatsaus til ris og kylling!

I dag våkna vi av Hana som sa "KYKKELIKY" mange mange ganger fra klokka seks. Først blei jeg sur, og etter å ha plugga i musikk så måtte jeg bare le. Jeg følte hana konkurrerte med Daniel Benjamin om hvem som kunne lage mest lyd.

Ellers har dagen i dag gått til: frokost  - som vi også fikk servert av John, luksus!
Så kom huseiern vår, Francis og snakka litt penger og sånn. Så blei Kristin, Camilla og meg med i bilen uten å helt vite hva vi skulle. De kjørte oss til et svært kjøpesenter, det største i Ghana tror jeg ca. Der tok vi ut husleie-penger til Francis - etter mye styr for både Camilla og meg hadde problemer med korta våre - og kjøpte mat.

Da vi kom tilbake spiste jeg nista som jeg smørte i gårmorges, grovbrød med brusost og leste litt bok ute i skyggen.

Så slik er livet hittil, men jeg føler ikke jeg har kommet såpass inn i Ghana bare av en halv dag at jeg kan fortelle deg hvordan jeg trives. Jeg smiler mye, og koser meg, men jeg er fremdeles spent og aner ikke hvordan detta kommer til å bli!

Jeg har flere bilder jeg tenkte å legge inn, men det var bare det første som ville laste seg inn: mitt prinsessetelt


Nå nærmer klokka seg fem og vi skal våge oss ut av portene, ut i den store verden for å se oss om og finne mat!

søndag 23. januar 2011

siste smak av norge (for litt).

da har jeg hengt med de fine menneskene mine i oslo og sagt hadet til de.

jeg har blitt "sendt ut" av min fine bibelgruppe.

jeg har forlatt oslo og entret trøgstad.

jeg har hengt med bestemor.

jeg har spilt kalaha med Hanna og Maria.

jeg har vært med Mette og baby-Evert.

jeg har spist masse norsk og "norsk" mat.

jeg har sagt hadet til mine vakre søstre (to av dem, hvertfall) og en svoger.

jeg har voksa leggene mine.

jeg har lært mor skype.

jeg har lukket igjen kofferten og sekken og sjekka vekta, godkjent med god margin.


et halvt år. til noen mennesker sier jeg: et halvt år går jo fort, men vil jeg at det halve året skal gå fort? det vet jeg ikke før jeg er i Ghana. jeg vet jeg kommer til å savne familien min, og jeg kommer til å savne oslo og vennene mine. men jeg skal til Ghana - det hadde vært litt synd om tida fløy akkurat dette halve året.

Og jeg blir takknemlig for all bønn!

torsdag 20. januar 2011

voksen?

jeg fikk en merkelig følelse når jeg var på trøgstad apotek og kiwi i dag. jeg skulle kjøpe nødvendigheter til turen, og når spørsmål om hva jeg måtte ha dukka opp i hodet mitt så forsto jeg at jeg nå er stor. jeg hadde ikke en liste som læreren på folkehøyskolen hadde skrivd ned til meg med alt jeg måtte kjøpe (slik som det var på forrige tur til afrika-kontinentet). nå måtte jeg ta valg på egenhånd. valg som at en pakke idoform bør holde. og en flaske antibak. åtte pakker tamponger må jeg ha. og solkrem til ansiktet mitt. jeg er et stort menneske som må dra sitt eget kort og ta valg på egenhånd. om jeg liker det er jeg usikker på, men det er en spennende følelse!

lørdag 15. januar 2011

"Gunhild, hva skal du egentlig gjøre i Ghana?"

Jeg vil ikke kalle meg flink til å forklare for folk hva jeg skal i Ghana, her har jeg henta ut litt info om Swift Aid og opplegget vi skal være med på denna våren!

 "Kampen for en fremtid - Swift Aid


"Skolen gjør meg glad" uttalte en av jentene som deltar på Swift Aid sitt Pilot Program på Mallam Atta Market i Accra, Ghana.

Swift Aid er en nystartet, lokal NGO (Non Governmental Organization), som jobber for å støtte, myndiggjøre og skape muligheter for en spesielt utsatt gruppe gatejenter i Accra. Organisasjonen har dedikert seg til den viktige jobben med å hjelpe jentene. Swift Aid er ledet av Liv Adams, sosionom og diakon fra Norge, nå bosatt i Ghana med sin familie. Studenter fra Diakonhjemmet Høgskole har hatt prosjektarbeid og praksisperioden i organisasjonen.


                                                      Livet som gatebarn
Jentene kalles "Kayayei", eller "Head porters", fordi de jobber på markedet med å bære varer i store fat på hodet. De kommer fra Nord Ghana, og de fleste er mellom 10 og 14 år når de første gang drar hjemmefra for å tjene til livets opphold på denne måten. De sover ute, er sårbare og utsatte, forteller at de ikke liker arbeidet og at de strever med livet i Accra. De fleste har måttet slutte på skolen hjemme i landsbyen etter 2. eller 3. klasse, sjelden etter eget ønske.



Adventsaksjonen skapte grunnlaget
I 2008 hadde studenter fra sosionomutdanningen prosjektarbeid i Ghana. Formålet var å kartlegget behovet for hjelp hos gatejentene i Accra. Ut fra studentenes arbeid laget Swift Aid et program for å få barna ut av gatelivet og hjem til familie og nettverk nord i Ghana. Hjemme i Norge satte studentene i gang en adventsaksjon som førte til at programmet kunne realiseres. Nå har to grupper jenter gjennomført programmet og kommet                                                         tilbake til landsbyen og skolen.

Visjon om sosial forandring
De unge gatejentene i Ghana drømmer om en framtid med utdanning og muligheter. De drømmer også om å komme seg bort fra et liv på gaten. Visjonen til Swift Aid er å skape en sosial forandring. Barna tilbakeføres til familien etter tre måneder med undervisning i engelsk, matte og helse og rådgivning.

Swift Aid betaler hele grunnutdanningen for hver av jentene, og samarbeid med foreldrene og den lokale skolen er viktige faktorer. Den langsiktige strategien mener de er en suksessfaktor."
(plukka ut herfta)

tøft :)

tirsdag 11. januar 2011





Varför behandlar
Vi ömtåliga glas med
Silkesvantar, men
Låter skjöra människor
Hamna på gatan?



(svensk nasjonal opplysnings-
kampanje om psykisk helse 2000)

mandag 10. januar 2011

hvor er jeg?

der er jeg nå! 
+
de neste dagene

lesesalen på kvelden: en ny verden åpner seg for meg.
takk til hjemmeeksamen for det.    

lørdag 8. januar 2011

Du, jeg skal til Ghana



Ghana. 
Da må vi først lære oss noe om Ghana. 
Ghana er en republikk.
Og ligger i den vestlige delen av Afrika. 
Om du har spilt den forsvunede diamant, så er det Ghana du er i på det stedet hvor du får dobbelt så mye for rubinene, nemlig Gullkysten. Dette var navnet Ghana hadde når det var en britisk koloni fra 1874-1957. Grunnen for navnet Gullkysten hadde selvfølgelig noe med gull å gjøre, 
det var en referanse til de rike gullårene. 
Hovedstaden i Ghana er Accra (hvor jeg skal bo).
Om du skal snakka om en fra Ghana sier du ghaneser.
Det bor 24 339 838 mennesker i Ghana, på en km² bor det 101,64 mennesker ca. 
Og presidenten heter John Atta Mills. 
6. mars har de nasjonaldag i Ghana. 

Kjedelig? Ja, det er kanskje ikke nødvendig å lage et blogginnlegg med info som du like greit kan lese på wikipedia (hvor det skal sies at all info er hentet fra). 
Men jeg syns det er gøy å vite sånne ting om landet jeg skal være i fem måneder. 
Også er det kanskje enklere å forholde meg til sånne konkrete fakta, når jeg vet så lite annet. Kanskje det er det som er grunnen for at det første innnlegget som handler om Ghana bare blir oppramsing av wikipedia-stuff. 

I skrivende stund domineres ikke følelsene mine av at jeg skal avgårde. Ikke har jeg denne "Ååå!! JEG GLEDER MEG!"- følelsen, og heller ikke "Shiiiiiiiiiiiiiiiiiit, hva gjør jeg?!"- følelsen. 
Rolig sitter jeg i stolen på rommet til Karoline som er ute å danser på Blå, og tenker "Ghana blir nok bra, det skal bli kjekt å ta sosionompraksisen der".  
Rolig følelse, bli ved meg! 


Takk til weheartit for bilde.